Vårt voksne hundeliv startet med en Flat Coated retriever, eller "turbo"-retriever, som ganske snart fikk følge av en Labrador retriever.

Den neste hunden som kom inn i det Ugelstadske hjem var en Rottweiler. I en periode delte den hundekurv med en annen Rottweiler.

Neste hund ble en Grand Danois - utstillingshund må vite - og bitt av basillen var vi rundt det ganske land, da vi tidlig en søndag morgen i januar 1995, som så ofte før deltok på nok en utstilling - denne gang i Sandefjord.

Som alle som har satt sine bein i en utstillingshall vet, så går det noen ganger litt bedre enn andre ganger, og slik var det denne gangen. Best i rasen er morsomt, men det blir en del kjedelig venting mellom rasebedømmelsen og gruppefinalene. Slik var opptakten til vår tilværelse som tibbeeiere.

Tiden mellom de to "rundturene" i utstillings- ringen ble brukt til å se på de andre, litt "kjedelige" rasene. Det var jo stor hund som var tingen. I alle fall hadde det vært vårt utgangspunkt så langt. Men som vi vandret rundt og beskuet disse andre "ikke-på-langt-nær-så-vakre-som-GD-hunder," var han - tibben "Johannes". Vi hadde ikke tenkt å ha flere hunder akkurat, og i hvert fall ikke en miniatyrhund - vi hadde jo katt! Men der satt denne lille klumpen av et pelsnøste. Kunne ikke være ekte den greia der! Ikke noe så nydelig går av seg selv, og i alle fall ikke på fire bein!

Krypet viste seg å hete Johannes, alt var visst nok "jo hannes" - østfoldsk, som sine oppdrettere, Gerd og Kjell Strand. Vårt nye bekjentskap innen hundeverdenen, og altså de som forårsaket  at vi totalt måtte resignere angående hva en hund var. De hadde altså denne mobile ulldotten med mørke mandeløyne som var ganske enkelt uimotståelig - og til salgs! Gerd og Kjell behøvde ikke å overtale oss. Vi var solgt, eller rettere sagt Johannes ble solgt. Siden har vi hatt god kontakt og  mang en tur til Østfold, til tross for at det er feil side av fjorden! Og utallige er de telefonene vi har hatt med Gerd og Kjell for å rådføre oss om tibbene og deres særegenheter, tibbenes altså!

Impulskjøp er vanligvis verken økonomisk, smarte eller av videre varig karakter, men ikke har vi angret på dette "impulskjøpet". Johannes tok oss med storm. Aldri hadde vi trodd at det kunne bo så mye hund i en så liten kropp. Det første vi måtte lære oss var at selv om hunden er liten, er instinktene store. Det er en "full" hund i en liten skrott.

Av og til "overdriver" han en smule, og markerings-tanken går tom før han har runda første kvartalet. Han skal i alle fall legge igjen noen luktmerker, om han setter små synlige spor. Men tibber er jo ikke som andre hunder, og etter en litt merkelig tilværelse som ene-miniatyr-hund forsto vi at tibber er som potetgull, det holder ikke med ett, aller helst vil man ha hele posen, og Petrine ble neste håndfull med chips!

Og der røyk Johannes' sjefsstilling føyka. Den dama var det bein i nesa på. Sannsynligvis den eneste hund med seks bein - ett i nesa, ett i kjeften og fire å gå med. Johannes' samlemani er for lommetyveri å regne mot Petrines bankran i millionklassen. Hun er ikke riktig fornøyd før hun har klart å lure til seg Johannes' og GD-ens godbit eller lekedyr! Det eneste hun enda ikke har klart å lure til seg, er et eller annet Cert…….

Johannes er likevel Tibben med stor T sett med våre øyne. Selv om han nok har innsett at hans posisjon som sjefshund var over, er han lite villig til å vise det åpenlyst. Petrine tok fort over "varslingsretten". Et bjeff mot inntrengeren og en rask sjekk av at Johannes ikke forsøker seg - i så fall får han neste bjeff - en klar advarsel om at han skal holde kjeft så lenge hun har ansvaret. Klokelig lar hun riktignok Hugo - vår GD - delta, kjekt med støtte fra øvrigheta - størrelse tatt i betraktning.

Johannes er den dumsnille. Han lar seg herse med til de grader av Petrine - hun med de seks beina!  Kun dersom Petrine og Hugo leker - og følgelig har det triveligere enn det Johannes liker, så trår han til, det får være grenser - uansett om han er tøffelhelt aldri så mye, så er Petrine hans! Da får Hugo gjennomgå. Det er noe unaturlig morsomt å se en tibbe hoppe opp og bite en Grand Danois i øret eller leppa. Om det sier mest om manglende intelligens eller maksimalt mot, skal være usagt. Når 7 kg hund forsøker å stagge 70 kg - så er det mild språkbruk å kalle det for en provokasjon mot naturlovene.

Med størrelsen i betraktning, så må der fysiske skiller til på dagtid - når vi er ute av huset, så får Hugo regjere første etasje, mens tibbene med sitt naturlige miljø som bakgrunn, får andre etasje - som er det nærmeste de kommer tempelmurene fra Tibet. Her har de utsikt fra vinduene i tre himmelretninger. Største utfordring er "tirsdagstrusselen". Da kommer det to skumle karer og stjeler alt det fine som mor har lagt pent til rette i den grønne kassa i gården. Hadde bare vinduet vært åpent, så skulle de to fyrene fått gjennomgå!

Men øverst på alle våre hunders ønskeliste - og vår - står utstilling! Lenge før avreise inntar småtrollene sine bur. Tenk om noen skulle ta med seg buret, og de ikke var inni! Vi har nok en del av skylda for denne entusiasmen. Det er nok rimelig at vår entusiasme smitter over på hundene. Det er ikke å fornekte at graden av kontakt mellom to og firbeinte øker både i intensitet og mengde disse helgene.

Skulle det vise seg at tibbene heller ikke denne helga klatrer til topps, så har vi GD-en som "bankers"! Målet og håpet er likevel at vi på en eller annen utstilling skal få oppleve den motsatte tendens. Skjer det ikke, så har vi i alle fall hatt spennende timer sammen med mange hyggelige mennesker med samme lidenskap - hunder. Hundene - på sin side - er heldigvis de samme før og etter en utstilling.

Dersom noen skulle ha interesse av å se flere bilder, eller lese mer om Johannes og Petrine, har de sine egne sider. (klikk på navnen deres til høyre)